HÅPEFULL OG NAIV – EN IDEALIST?

by Pia Hysj

Jeg tror på kjærligheten, på det gode i mennesket, på rettferdighet og på menneskeverd. Jeg tror på å behandle andre som man vil behandles selv, på ærlighet, og på å være seg seg selv på godt og vondt så lenge det ikke skader andre. Jeg tror på fred, jeg tror på verdien av gode verdier, og jeg tror på å leve livet og ta valg ut i fra sine prinsipper heller enn konkrete og praktiske hensyn.

Jeg er vel sånn sett kanskje ingen realist, jeg ville f. eks aldri ha stemt på det partiet som passet meg best med tanke på personlig liv og personlige hensyn. Det finnes flust av folk som stemmer ditt eller datt fordi de kjører mye bil og blir lovet billigere bensin, tjener sinnsyke summer og blir lovet mindre skatt, osv i det uendelige – jeg husker en gang jeg satt på bussen og overhørte to unge gutter snakke om valget og hva de ville stemme. De kom fram til at de selvfølgelig måtte stemme på det partiet som lovet dem billigere røyk, alkohol, bensin og mindre veiavgift, for det var det som var viktigst i deres liv der og da. Alle de andre partiene snakket bare om fjerne ting de ikke forstod, også holdt de jo aldri løftene sine uansett – så hvorfor stemme på dem?

Grøss. Jeg syns sånt er sørgelig. Så gjennomsyret av egoisme og så lite gjennomtenkt at jeg blir litt skremt. Noen vil kanskje si at man er tåpelig og naiv når man tar avstand fra å ta valg på det grunnlaget, og si at det er å benekte realiteten og virkeligheten. At det er realistene som kommer seg opp og frem. Vel, det er nok sant til en viss grad, men disse “realistene” kan i samme omgang kalles egoister. Jeg vil heller ha lite makt og ressurser enn å skaffe meg goder ved å tilpasse livet mitt slike fæle og egoistiske tankesett. Og da sikter jeg til å velge noe som skader andre enn meg selv og min gruppe, for å sikre mine mer. Jeg håper jeg aldri vil godta linjer om at sånn er det, sånn er mennesker, og at det ikke er noe å gjøre med det. Hvis man skal kunne forandre noe som helst til det bedre i denne verden må man jo ha tro. Sukk.

Som jeg har skrevet tidligere mener jeg at det er mange der oppe som ikke vil at vi skal bruke hjernene våre. Men jeg nekter å delta i en verden der man mener at krig er en selvfølgelighet, der misbruk og diskriminering alltid vil være et faktum, der mennesker først og fremst bryr seg om flatskjermen sin og lite annet, og der vi er totalt utbyttbare for hverandre – en verden det menneskets verdi har sunket til det minimale. Det er desverre slik at det er sinnsykt mange mennesker som tjener sinnsykt mye penger på nettopp denne realiteten. Og en etter en bukker vi selv under og ofrer prinsippene og idealismen for å sikre oss mer penger, mer ting og sikkerhet. Det er en jævla kamp å motstå. Jeg må si jeg prøver så godt jeg kan, til tross for den massive trangen til å kjøpe nye klær og ting, og delta som den forbrukeren jeg er. Når jeg skriver tekster som f. eks Bøddelmoral, Passivitetens salighet, Dagens til ettertanke osv er det fordi jeg tror på at vi alle kan gjøre en forskjell.

De gangene jeg gir opp på menneskeheten og syns alt er en haug med skit, blir jeg bare forferdelig deprimert og nærmest syk. Så det kan jeg ikke. Vi kan jo ikke overlate taletiden til folk som ikke tror på at ting kan forbedres, som har gitt opp på menneskers evne til å være rettferdige, store og gode, til dem som ikke bryr seg om annet enn seg selv og sine, til dem som feirer et mord så lenge det er fienden som dør, og mener krig er uungåelig realitet? Da får man heller bare risikere å være griseteit og naiv i noens øyne, og en irriterende, moralryttersk bedreviter i andres øyne. Vel, hun unge, dumme og godtroende dama her gir ikke opp så lett nei. Bare synd verdier og god tro kan bli gjort narr av som naivitet per 2011. Hvis du blogger får du ikke uttale deg! Bloggere er nærmest prakteksempelet på forbrukerkulturen. Vel, som jeg har sagt tusen ganger før – hvis man ikke skal kunne kritisere samfunnet sitt og seg selv med det, og innrømme sine svakheter kommer man ingen vei.

Beneath this mask there is more than flesh.. there is an idea, and ideas are bulletproof. – V

Det å være idealistisk betegnes som at man handler ut ifra visse idealer: det vil si at man ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden, men forsøker å omforme verden i henhold til sine idealer. En person med spesiell tro på en ideologi eller en spesiell sannhet kalles en idealist. I henhold til den folkelige betydningen av ordet handler idealisme om at man mener høye moralverdier, og ikke egoistiske behov, bør være drivkraft og rettesnor for menneskenes handlinger. Det er snakk om uselvisk hengivelse til det beste for en sak, streben etter å følge edle forbilder og sette seg høyverdige mål. Idealisme innebærer også ofte en tro på at det er menneskene som skaper realiteten, og at realiteten konstrueres av hvert enkelt individ – ikke at det finnes en objektiv sannhet der ute som eksisterer uten oss og er “sann”.

Visste du at: Bokselegenden Muhammad Ali nektet å delta i Vietnam-krigen, og ble fratatt tungvektstittelen på grunn av det? Han sa: jeg vil ikke gjøre det fordi det er mot min samvittighet. På den tiden var det kun noen få hundre i landet som nektet å delta i krigen, men 3-4 år etter Ali’s uttalelse var det hundretusener. Han la grunnlaget for et gigantisk opprør i hæren, et arbeiderklasse opprør mot det amerikanske imperium.

Visste du at: Den norske artisten Susanne Sundfør takket nei til Spellemanspris-nominasjon som “årets kvinnelige artist” fordi hun ønsker at ethvert samfunn skal ha en tilnærmelse og forhold til kunst som ikke innebærer et kjønnsperspektiv? Hun takket altså nei til en av de mest prestisjetunge prisene i landet fordi det ikke var i overensstemmelse med hennes verdier og idealer. Respekt!

# Bilde og sitat fra filmen V for Vendetta, en av mine all time favourites.