Skjorte; Primark, Bukser; second-hand, tote; Cala & Jade.

JEG ER SÅ GLAD! JEG ER FRISK OG ER PÅ FEST MED SBTRKT OG REBECCA&FIONA PÅ SOVEROMMET, SIDEN JEG MISSET SISTNEVNTE PÅ BYLARM I HELGA. GOD ONSDAG!

I morgen må jeg jobbe, svimmel eller ei. Jeg blir snart gal av disse fire veggene og meg selv.

Personer som lever i lykkelige parforhold har bedre helse enn dem som skilles eller er ulykkelige sammen.

De har både mer aktivt immunforsvar og gjennomsnittlig 4 år lenger levetid.

God grunn til å bruke like mye tid til å pleie kjærligheten, som på treningsstudio.

Fint med mange ringer i ørene.

V AVE SHOE REPAIR A/W 2012

# 1 Louiza Louhibi (21) vant Fritt Ord-prisen for sitt arbeid mot seksualisert vold mot kvinner og ekstremisme. Hun har virkelig vært en enorm bidragsyter når det kommer til å sette, og beholde, tema på dagsordenen. Takk til henne og hennes mot for det. ´En sann og hjerteskjærende historie veier gjerne mer for oss enn et hundretalls statistikker. I Louizas tale snakker hun om den typen arbeid jeg selv tror er det viktigste; bla holdningsarbeid, bevisstgjøring, og fokus på hva man gjør i de norske skolene (tema jeg har skrevet om blant annet i disse tekstene: “Holdningsdebatter om voldtekt: ikke fengende nok?“, “Innelisten“, “Unnlatelsessynder mot gutter“). Jeg syns det er spennende å følge Louhibi fordi hun blir involvert i nye tema i takt med at hun beveger seg fremover i kampen hun startet opp med. Seksualisert vold mot kvinner er som et knutepunkt; en ekstremt tungtveiende og innholdsrik gryte når det kommer å eksemplifisere alt det jeg anser som det viktigste blant feministiske verdier.

# 2 Dette intervjuet med Lily Bandehy (MGP-Tooji’s mamma) satte fingeren på et veldig viktig tema som blir minst like lite debattert som voldtekt ble tidligere. Levevilkår og likeverd for muslimske homofile. Denne gruppen er så stigmatisert at de nesten ikke finnes i dette samfunnets diskurs engang, og ikke vet jeg – men det virker på meg som om de fleste politikere opererer som om de er ikke-eksisterende. Så lenge religiøse ledere kan hevde at “homofili ikke er et tema” uten å bli kritisert eller utfordret kommer vi vel ingen vei? Det er misforstått respekt for andres syn hvis man ikke er like krystallklare overfor muslimer, som ovenfor kristne når det kommer til saker som dette, etter min mening. Homofile i Norge har per i dag fire ganger så stor sjanse for å bli utsatt for systematisk mobbing som andre unge, og kraftig økt risiko for selvmord og rusmisbruk.

Lily deler sine erfaringer fra akuttpsykiatrisk, og kommer med konkrete og håndgripelige forslag til hvordan man bør kunne gå frem. Blant annet hevder hun norske politikere er unnfallende, og må stille krav til moskeene. Hun mener også at imamutdanningen skal reguleres under kunnskapsdepartementet, og at alle imamer skal ha godkjent norsk utdanning. “- Vi trenger en renessanse. Muslimer trenger en tro, som beveger seg i takt med samfunnet. En renessanse kan ikke kun skje gjennom en indre prosess, det må skje gjennom at den norske Regjeringen setter lover og regler. Jeg mener at statsstøtten til trossamfunn som ikke retter seg etter norske regler, bør trekkes tilbake, sier Bandehy. ” – Jeg håper hennes utsagn fyrer opp til debatt! Hva tenker dere? Glad for slike innspill i den offentlige meningsutvekslingen?

Bilder fra 3ukers kosetur i 2010

Jeg fikk nettopp sykebesøk av verdens beste, lille familie med verdens beste, store nyhet, og de hadde med seg all mulig god mat, aviser, og blader til stakkars meg. Jeg ble litt friskere bare av å se ansiktene deres og få kos på foten. Om ikke fysisk, i det minste mentalt. Lillesøster dro fram goodiebagsa fra VBA som jeg ikke hadde klart å kikke på, og jeg er tydeligvis sikret hårmessig i ett helt år fremover, om ikke mer. Ganske bra greier alt i alt. Den store, fine nyheten var at jeg skal få bli med til New York i sommer! Argh, gurgle, choker på min egen lykke her! Dvs at jeg skal både til Hellas (med mamma og mormor) og til Det Grasale Eplet om mindre enn 6 måneder. Kunne ikke fått en flottere og større gulrot servert akkurat nå. Og, vi skal mest sannsynlig bo i favorittdelen min av Brooklyn! Gikk fra melankolia til mania på et par timer her <3

Jeg savner. En stor hånd som kiler på ryggen. Vekten av noen andre på madrassen. Myke stemmer på den andre siden av veggen. Noen som skifter ut dyna selv om det ikke trengs. Som fører en kopp med varmt mot leppene mine, og støtter nakken som er så svak at den kan knekke. Som leser noe fint for meg, så jeg skal føle meg ivaretatt. Savner.

Nå. Å hvile i sin egen favn, tidvis trygg, samtidig kald. Ingen årvåken skygge i hjørnene mer, ingen klut på pannen eller øyne som ser. Historier fra eventyrboka, eller trygge trinn i samme leilighet. Nå føles det som om jeg er så alene her inne, og at om jeg dør er det ingen som vet.

Blir man noen gang gammel nok til å passe på seg selv når man er så syk at man ikke kan selv? Jeg fikk i meg mitt første måltid siden søndag i går kveld, og kun fordi mamma laget det. Har vært totalt hjelpesløs og fortapt inni febern og ensomheten, og da pappa kjørte meg til legen og strøyk meg på ryggen begynte jeg bare å sippe. Jeg er så sosial og kosete at sykdom og isolasjon på én gang er døden, og det har fått meg til å tenke og drømme mye om andre som er som meg og som må ha det sånn som dette hele tiden. Mareritt om eldreomsorgen. Om alle som er ensomme. Det er noe av det vondeste jeg vet. Jeg håper jeg blir helt frisk snart, og ikke deprimert.