WHAT IF MONEY WAS NO OBJECT?
Dette er noe jeg har tenkt mye på siden mitt første år ved universitetet. Er evig takknemlig for at jeg har foreldre som har oppmuntret til denne typen refleksjon, og jeg vil gjerne dele disse tankene med alle. Synes videoen kortfattet kommuniserer noe jeg raskt kunne skrevet en grusomt lang og dyster tekst om. Og, formålet er jo at man skal bli inspirert til å gjøre det man brenner for, ikke at man skal hate mer og mer på verden. Jeg tror ikke at det finnes noen enkel løsning. Ikke for min del i alle fall. Jeg tror f. eks per i dag ikke på å rømme. Så jeg jobber med å finne min egen vei, og for å finne en balansegang i et system jeg verken respekterer eller liker. Man kan jo kanskje klare å forme det lille rommet man befinner seg i nok til å trives… For å spe på nå som vi allerede er i gang syns jeg også dere skal se filmene nedenfor. Det er snakk om korte foredrag på ca 10 min, som kan hjelpe en langt på vei om man ikke allerede er godt i gang, eller har et naturlig kritisk eller opprørsk sinn. Jeg regner med at de fleste foretrekker mest mulig innsikt asap, fremfor innsikt når man er 40, og følgelig en hysterisk 40-års krise. Angrep på det intellektuelle regimet og kapitalismen følger:
2013
1. Å ikke gape over for mye, å prioritere å ha det godt med meg selv, og å gjøre ting jeg liker og nyter.
2. Å fortsette å kjøpe få ting. Godt for kroppen, godt for hodet, godt for sjela.
3. Å smile og le hver dag. Og omgi meg med mennesker som deler det samme med meg.
4. Å motstå den evige impulsen til å tatovere meg. Jeg tror kanskje jeg vil være blekkfri.
5. Å gjøre noe jeg syns er skummelt, eller som jeg må jobbe for. Som Albert Einstein sa; Anyone who has never made a mistake has never tried something new.
6. Å kysse mye. Og tilbringe store mengder tid med en som foretrekker å kysse mye med meg.
7. Å nyte nåtiden hver dag. Elsker folk som er entusiastiske når det kommer til hverdagslige ting, og jeg skal fortsette å være en av dem. Nytt sengetøy. Te. Sol i vinduet. En arm rundt midjen.
8. Men å fortsette å glede meg til ting. Barn er voldsomt flinke til å glede seg, og en venninne påpekte nettopp at hun mener jenter også er flinke til å glede seg. Glede seg til den middagen, det møtet, den reisen, den festen, den daten, det besøket. Kanskje det faktisk er barnslig, og i så fall er det bra. Entusiasme forlenger oppturene i livet, og det smitter.
9. Å fortelle dem jeg bryr meg om hvor glad jeg er i dem. Så ofte som mulig, hele tiden, hver dag.
10. Å elske andre for dem de er, uavhengig av mine egne behov. Det gjør livet så mye bedre.
11. Å lære, og bli klokere. Fortsette den evige selvransakelsen og bli en bedre versjon av meg selv.
12. Å behandle alle mennesker pent, etterstrebe empatisk forståelse, og aldri snakke stygt om folk.
OVERFLADISK KAVALKADE
Ganske ulikt meg, men i kjent bloggstil, følger her en forsinket årskavalkade. Rett og slett fordi jeg er møkk lei av å ikke skrive noe gøy, men mangler den energien og de hjernecellene som kreves om man skal klare å skrive noe fullendt, kreativt, eller smart. 2012…
Desidert mest spilte album: Booka shade – Movements, Devin the Dude – Just Tryin’ta live, The XX – XX, Alt-J – An Awesome wave, Fat Freddy’s Drop – Based on a True Story. Mest spilte på soundcloud: New Life, So will be now, Klangkarussell, Latch, Heart to find, Lay of the land, Beautiful life, Endless spring, Seychelles. Film som gjorde meg mest glad: Intouchables. Trist: mord av regnskog og manglende respekt for urbefolkning, ettårs-dagen til 22 juli, og å sitte på rompa foran en datamaskin. Mest dustete: medieskriveriene om rettspsykiatrien, nordmenns ukritiske hating av romfolk, teit adopsjonsreglement, troll i kommentarfeltet, og norsk innvandringspolitikk. Likte jeg blant annet å lese: Med livet foran seg, En dåre fri, Jon Kåre Times Hodeløs formidling, Hanna stoltenbergs Plastelinavagina og De nye pornografene. Likte jeg å se på fotografier av: Robert Mapplethorpe, Julian Gilbert, og Michael Dweck. Ble jeg bla litt flinkere på: uegennyttig kjærlighet, å lytte, å gi faen, og å spise mer grønnsaker. Ble jeg bla litt dårligere til: å være kreativ. Overlevde jeg: psykologpraksis, stress, bekymring, og snart hovedoppgave. Besøkte jeg: Køben, Hellas, og New York. Ble jeg for så vidt lei av: å bli provosert av kjønnsproblematikk (men skrev visst litt om det likevel: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7), og landet mitt. Likte jeg: mye. Ble jeg glad av: sjelden sosialmediansk positiv propaganda, å finne ut at jeg liker terapeutisk arbeid, og å møte nye, fine mennesker. Ble jeg flau av: hvor avhengig jeg ble av iphonen min. Ble jeg litt engasjert i: byutvikling. Ble jeg ganske engasjert i rusomsorgen i Norge. Og jorda gikk ikke under heller.
SOON
Fantastiske bilder av Michael Dweck
Dagene sklir forbi, fortyrret av et og annet kvekk fra en and ved elva, eller et hyl fra en kråke på balkongen. Snøen og slafset kommer og går, men trærne er kontinuerlig like døde og livløse utenfor mine to store soveromsvinduer. Jeg sparer penger, så det er kaldt her inne. Jeg varmer meg på fem kopper kaffe, et par usexy og istykkertråkkede ullsokker, og fem lag med poseklær. Grorudpalmen er på plass, rynken mellom øyenbrynene har blitt en grop, og synet synger på siste verset etter månedesvis med intimkontakt med dataskjermen. Jeg leverer hovedoppgaven om 18 dager. 432 timer til med skriving, pirking, retting, soving, spising, og trening, før min etterlengtede belønning banker på døra. 432 timer til! Dette klarer jeg!
Dødtid på nett. Flere av dere har etterspurt oppdateringer, og kanskje lurt på om jeg kuttet av meg nevene som et resultat av et hysterisk og desperat øyeblikk på skolebenken. Jeg kan meddele at jeg fortsatt har fingre, og ikke har mistet forstanden, men at jeg rett og slett har nedprioritert alt utenom det helt nødvendige, for å ha det så bra som mulig med meg selv i disse tøffe hjernetrimsmånedene. Jeg har ingen planer om å drepe bloggen, for jeg føler jo at den har brakt meg og leserne endel godt opp igjennom. Hvordan jeg bruker den fremover er jeg imidlertid usikker på.
Jeg bestemte meg forresten for å flytte bloggen tilbake til piahysj.com, og vekk fra Vixen for en stund siden. Rett og slett fordi den i mindre og mindre grad passer med konseptet rent innholdsmessig, og fordi jeg tror bloggen har det best for seg selv. Jeg har dessuten et ønske om å unngå digre annonser og reklamer her inne så godt det går.
Seilas, sol, vind, fri, bevegelse og pils venter på meg på den andre siden av Atlanteren. Kompisene mine overlevde overfarten, så vidt jeg vet uten varige mén, og befinner seg nå i Karibien. Lykkelige, gyldene, og glisende. Jeg har planer om å seile rundt i en måned, før jeg eventuelt beveger meg videre til andre land, med buss, tog eller fly. Hvorvidt jeg får oppdatert noe underveis gjenstår å se. Jeg kommer i alle tilfeller tilbake til sol og vår i Norge, jobbsøking, og neste etappe, etter et par måneder. Det blir spennende. 2013 blir er jævlig bra år, det er jeg sikker på. Hade! Tilbake til bøkene.
WANDERLUST
“Our battered suitcases were piled on the sidewalk again; we had longer ways to go. But no matter, the road is life.” – Jack Kerouac
Å oppleve: en persons subjektive erfaring og opplevelse av verden, via f. eks de ytre sanseorganene, persepsjon, tankevirksomhet eller emosjonell tilstand. Vi opplever de fleste seksundene av livene våre (selv når vi zapper apatisk gjennom tv-kanalene, eller døser bort en hel dag i sofakroken), men vi beskriver likevel ikke alt som opplevelser. Vi bruker stort sett ordet om noe enestående og minneverdig, som vi uten vansker tar med oss videre, og skriver inn i våre livshistorier.
Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet. Jeg har alltid hatt et stort behov for reising, utforskning, og eventyr. For nye mennesker, nye steder, nye rom, nye lukter, nye utsikter; nye opplevelser. For å utfordre meg selv når jeg ikke er i komfortsonen, for å teste hva jeg kan tåle, for å være der jeg er glad, og for å alltid være bevisst. Jeg er nok en blanding av selvdisiplinert flinkis og livsnytende barn og vagabond, som hyler entusiastisk av storslagen natur og adrenalinkick, og som får en salig følelse av å fjerne meg fra det materielle og kapitalistiske samfunnet, men som også har valgt å karre meg igjennom kilometer med bøker og eksamener for å oppnå noe som anses som verdifull kompetanse i dette hjørnet av verden.
Jeg syns det er bemerkelsesverdig hvordan reise skaper en type bevegelse i livet som er verdifull i seg selv. Reise innebærer opplevelse for meg, og i møte med mennesker som betyr noe for meg har jeg f. eks alltid et sterkt ønske om å oppleve sammen. Det er sånt som består tidens tann, og det er ikke noe annet som gjør meg rikere.
Om litt over to måneder leverer jeg forhåpentligvis tre eksemplarer hovedoppgave til Psykologisk Institutt i København. 5 1/2 år studier, og et langt og krevende kapittel avsluttes. Til bloggens trofaste lesere vil jeg si tusen takk. Det har vært en sann glede å dele bekymringer, frustrasjoner, engasjement, råd, og tanker om tilværelsen som hardtarbeidende bokorm med dere. Uten bloggen hadde årene på det tidvis tørre og drepende psykologistudiet vært langt kjedeligere og ensommere. Den har spritet opp grå boksider, og forvandlet mye uinteressant tematikk til noe spennende jeg kan se verdien av, og føle på. Den har også fungert som den perfekte fluktrute og fargeklatt når både penger, sosialt liv, og fristende destinasjoner ligger milevis unna. Og dere har vært med, og delt det med meg, både i ånden, kommentarfeltet, og i mailinnboksen. Takk.
Når blekkene smelles i pulten til eksamensansvarlig er sekken min mest sannsynlig allerede pakket. Om jeg hadde vært Røkke hadde jeg kanskje hatt penger til å reise til jeg ble lei, men nå blir det så lenge pengene varer. Det er grenser for hva man klarer å spare opp mens man arbeider med sin endelige innlevering. Dersom jeg rekker det setter jeg kursen mot et vennepars bryllup i Karibien den 2 februar, og feirer psykologtittelen med hvit sand, turkist vann, svette, smil, og karneval, før jeg går inn for å bli den ultimate matros. Fire kompiser er på jordomseiling, og forlot Norge allerede i starten av oktober. Både venner og venninner er velkomne til å hoppe på seilaset for en rimelig sum, og jeg skal gjøre mitt beste for å bli en sjøulk heller enn en spysjuk balast. De krysser atlanteren før jul, og om vindene vil dem vel er de i samme farvann som meg når kulda er på sitt aller verste her hjemme.
Jeg skal atter en gang få besøke nye øyer, land, og mennesker, uanfektet av en forutbestemt hjemreisedato. Jeg vil gjøre mest mulig, og med litt velvilje fra universet får jeg beskjeftiget meg med store mengder vannsport, lært meg å surfe, og hoppet i en ellevilt lang strikk eller fem. Det blir den første av mange, mange reiser som ferdigutdannet, men minst like nysgjerrig, uerfaren, sulten, og eventyrlysten. Jeg vet ikke hvor jeg ender opp, jeg gleder meg no sinnsykt, og i henhold til faget og fremtidig arbeid er jeg sikker på at å reise, erfare, og leve er minst like viktig som å lese bøker, så det blir inget setback. Som Mark Twain sa;
“Travel is fatal to prejudice, bigotry, and narrow-mindedness.” Og som Samuel Johnson sa;
“All travel has its advantages. If the passenger visits better countries, he may learn to improve his own. And if fortune carries him to worse, he may learn to enjoy it.”
“The use of traveling is to regulate imagination by reality, and instead of thinking how things may be, to see them as they are.” – Samuel Johnson
“The world is a book and those who do not travel read only one page.” – St. Augustine
IMPERIALISME I DAG
Imperialisme handler om at en stat forsøker å skaffe seg politisk, kulturelt, økonomisk eller militært herredømme utover sine egne grenser. I klassisk, vestlig form hadde den sitt høydepunkt fra 1870 til 1914. Ordet kommer av latin; imperare – å befale. Imperialismen var en maktkamp mellom stormaktene, der det handlet om å skaffe seg råvarer, arbeidskrefter og skatter fra de innfødte. Samtidig ønsket man å påvirke koloniene med ens egen religion, språk, kultur og teknologi (Wiki). Det henger altså tett sammen med politisk, økonomisk og kulturell undertrykkelse.
I sommer møtte jeg en fyr på en kafé i New York. Vi ble sittende og diskutere dette i flere timer. Han mente oppriktig og i dypet av sitt hjerte at urbefolkningene i verden måtte finne seg i å bli plyndret og kuet av majoriteten i landet de befant seg i. Argumentet var så enkelt som dette: – Vår kultur er overlegen deres – de trenger oss altså, så da må de ofre noe. – Men de klarer seg jo egentlig fint selv, foruten vår inngripen og tilgrising av jordkloden har de levd i ett med naturen i endeløst mange generasjoner? Svaret var fortsatt det samme: – Se på teknologien vår, se på vitenskapen, se på alt det materielle vi har opparbeidet oss. Vi kan fuckings fly til månen! Urbefolkningene er underutviklede villmenn. Vel, det spørs på hvordan du definerer villmenn. De har kanskje ritualer, myter, og tro vi ikke kan forstå eller akseptere, men de er i stand til å bevare naturen og ressursene rundt seg, og leve i harmoni med de andre vesenene de deler det med. Det er mer enn hva vi klarer. Og hva faen skal vi på månen, når vi ikke engang klarer å ta vare på det vi har her? Det er oss, imperialistene, som er barbariske. Som ser oss selv som bedre, overlegne, og som mener det gir oss rett til å undertrykke, indoktrinere, og stjele.
Vestlige medier har en tendens til å prioritere møkkastoff om kjendiser, dietter, og sexvaner, ved siden av nyhetsoppslagene som fokuserer på hendelser i vestlige nasjoner i hovedsak. Resten av verdens problemer har tydeligvis ikke nyhetsverdi nok. Det er viktigere at vi alle har rikelig med informasjon om hvilke sko Tone Damli Aaberge gikk med på den røde løperen, og hva vi kan gjøre for å gå ned i vekt på 14 dager, enn at Kayapoindianerne i Belo Monte i Brasil nå blir fjernet fra sine hjem fordi presidenten har godkjent bygging av en gigant-demning. Den blir verdens tredje største, og vil koste 10 US milliarder i året. Regnskogfondet uttrykker dyp bekymring over at landets miljødepartement ga klarsignal på mandag, og frykter katastrofale konsekvenser for indianerne og for regnskogen.
Monster-demningen skal bygges på Xingu-elva, så vannføringen vil bli kraftig redusert. Det vil få store konsekvenser for vannforsyningen til befolkningen og til regnskogen. Opp mot 40 000 mennesker må forlate sine hjem, og 200 000 arbeidere må flytte til. Om vi ikke makter å bry oss om at urbefolkningen blir revet bort fra et område de har ansett som sitt hjem i hundrevis av år, og fjernet med makt, bør vi i det minste klare å bry oss om Amazonas – og luften vi trenger for å puste! Regnskogen står nå ovenfor enorme tap av biologisk mangfold, og mest sannsynlig massiv forflytting av mennesker som vil resultere i problemer med avskoging og økte konflikter på land. Selskapene som har hatt ansvaret for miljøkonsekvensanalysen skal, merkelig nok, samtidig ha økonomiske interesser i utbyggingen.
- Det har ikke vært noen forsvarlig konsultasjon med indianerne som berøres av dette kjempeprosjektet. Dette bryter både med Brasils egen grunnlov og med landets forpliktelser under konvensjonen om urfolks rettigheter (ILO 169), sier Løvold, daglig leder i Regnskogfondet. Kayapó-indianerne har lenge protestert mot utbyggingen, med Raoni Metuktire som talsperson. Han var tidligere med på å sette regnskogen på den globale dagsorden sammen med rockestjerne-Sting på 1990-tallet.
Litt om urbefolkningene i Brasil: alle de som bodde der før den europeiske invasjonen på 1500-tallet. De fleste ble slaktet av spanjolene – de ble redusert fra flere millioner til ca 300 000. I 2007 ble det bekreftet at det fantes 67 adskilte stammer. De har bidratt nevneverdig til verdens kunnskap om medisiner. Deres kunnskaper brukes i dag av farmasiselskaper, og i materielt og kulturelt utviklingsarbeide – blant annet ved domestiseringen av cassava-planten og annen organisk mat.
Kayapo-indianerne sies å benytte seg av ca 250 ulike typer matplanter og 650 ulike medisinplanter. De forflytter seg rundt i naturen, så områdene skal kunne hente seg inn i fred og ro i perioder. De er svært avhengig av elver og vanntilførsel, og har tidligere vært truet fordi gullgraving forurenser vannet deres, og fordi de Brasilianske myndighetene og The World Bank ville bygge en demning – forrige gang ble planene imidlertid skrinlagt etter mange demonstrasjoner, fordi de klarte å tiltrekke seg informasjon fra pressen i resten av verden (Rocke-Sting møtte blant annet opp på en av demonstrasjonene)! Så vi får faen meg håpe på at Sting tar seg turen igjen, og inntil da -
SIGNER HER! DEL PÅ FACEBOOK!
DE NYE PORNOGRAFENE
Les en ny og genial tekst av Hanna Stoltenberg hos Natt & Dag til morgenkaffen! Om marginale fetisjer, skandaløse ekstremiteter, nettpornoens inndoktrinering, manglende fantasi, kvinners inntog, BDSM som tegn på maksimal tillit og frivillig oppgivelse av autonomi, og fremveksten av søken etter intimitet, nærhet og autentisk seksualitet, framfor mer ytterliggående porno. Har du forresten lest Den sjenerte pornografen av Nicolaj Frobenius fra 1999? Det bør du! Fantastisk bra og samfunnskritisk bok om et fremtidig og fremmed samfunn der menneskelig varme og intimitet har blitt erstattet av visuell seksualitet. Et samfunn som i bunn og grunn er påfallende likt vårt eget. Tatt fra Dagbladets anmelders munn, “boka gir støtet til mange refleksjoner. Den får oss til å gjennomtenke de vilkårene vi lever under i et gjennomseksualisert billedsamfunn. Dette er romanens store pre. Så ære være Frobenius for hans ambisjoner og hans vilje til å ta fatt i et samfunn der de sexologiske trollmennenes lærlinger er i ferd med å ta både pusten og lysten fra oss.”
NÅ MÅ DERE ANLEGGE BART!
Hurra! Jeg som elsker bart (dog helst akkompagnert av skjegg). Gjennom november hvert år oppfordres alle menn til å anlegge bart. En bevegelse ved navn Movember har som formål å samle inn penger og øke oppmerksomhet rundt menns helse; hovedfokus er prostatakreft, og mustasjen er symbolet. Det startet i Australia i 2003, og er nå en internasjonal bevegelse – bartene har spredd seg til hele verden: New Zealand, England, Irland, USA, Canada, Sør-Afrika, Finland, Nederland, Danmark, Norge, Belgia, Tjekkia, Spania, Hong Kong, Singapore, Frankrike, Tyskland, Sverige, Sveits og Østerrike.
Teit? Pinlig? Nytteløst? Nei. Kvinner har over de senere årene vært veldig flinke på å skape oppmerksomhet rundt brystkreft, og dette har hatt positive ringvirkninger. De rosa sløyfene virker kanskje fjåsete for noen, men folk flest vet på nåværende tidspunkt hva det dreier seg om, og brystkreft er mer tilgjengelig i bevisstheten enn det hadde vært uten slike aksjoner. Forskningsprosjekter som tar for seg brystkreft har følgelig fått mer støtte, og i forlengelse av dette fler fremskritt hva angår diagnostisering og behandling. I vår protesterte f. eks mange, mange kvinner mot den lange ventetiden for å få gratis rekonstruksjon av brystet.
Ingen har protestert hva angår det faktum at det er umulig å få potenspiller på blå resept, selv om ereksjonssvikt er en av de vanligste bivirkningene ved kreftbehandling. Nå er det menns helse som må på agendaen; det er ca. 3 jenter under 25 år som får brystkreft per år i Norge – til sammenligning er det over 40 gutter under 25 år som får testikkelkreft. Jenter blir lært opp til å sjekke puppene sine for ujevnheter og mistenkelige klumper, få lærer imidlertid guttene til å undersøke utstyret sitt, selv om prostatakreft er den kreftformen som rammer flest menn i Norge;
4000 menn får diagnosen hvert år og 3 menn dør av sykdommen hver eneste dag. Testikkelkreft er den vanligste kreftformen hos menn mellom 15 og 49 år, og forekomsten er økende. Norge og Danmark har den høyeste registrerte forekomsten i verden.
Menn er ekstremt dårlige på å gå til legen, de prokastinerer i det uendelige, og oppdager ofte sykdom etter at dama har mast i månedsvis. Let’s be honest – de fleste gutter har hendene i nærområdet minst én gang om dagen. Når du allerede tafser koster det deg ikke så mye å kjenne etter litt ekstra, én av de ørten dagene i måneden? BE A MAN – SELF EXAM. I 2011 deltok totalt 854 288 menn og kvinner i aksjonen, og det ble samlet inn mer enn 718 millioner kroner. I år deltar 20 land på fem kontinenter, og Norge og Kreftforeningen er med for andre gang.
Hvor lættis hadde det ikke vært om alle fikk bart på én gang? Personlig syns jeg det er veldig viktig at dere menn internaliserer dette budskapet og lar ansiktshåret gro. Vi blir som følge av dette en vakrere nasjon. På forhånd takk. Ps. det er ikke bare meg – damer syns stort sett ansiktet ditt er mer attraktivt når det er hårete. En britisk studie fant at kvinner rater menn med ansiktshår som mer ønskelige romantiske partnere (både for kortvarig flørt og langvarig forhold), og som mer modne, maskuline, og tøffe. Evolusjonsteoretikerne foreslår at årsaken er at nedre del av ansiktet ser større ut med skjegg og bart, og at et stort og markant kjeveparti tiltrekker kvinner fordi det kommuniserer styrke, aggressivitet, og testosteron = fruktbarhet i evolusjonssamfunnet (på samme måte som barnlige ansiktstrekk og runde former hos kvinner sies å kommunisere fruktbarhet til menn). De med moderate mengder ansiktshår kom seirende ut, de voldsomt skjeggete kom på andre plass, og de glattbarberte var taperne i denne studien. Så fortvil ikke – du trenger ikke helskjegg som en viking, stubber er en slager. Ansiktshår er i alle tilfeller en selvinnlysende markør for seksuell modenhet, og andre vektlegger barten mer spesifikt: barter har blitt stylet og tatt vare på siden tidenes morgen, og mektige menn har opp igjennom historien sportet barter i alle mulige fasonger og sammenhenger – de har i mange perioder blitt knyttet til sex symboler, og de har satt sitt merke på kulturen. Den som er i mot er en idiot.
På med bart, i en fart, og sjekk ut Trond Viggos testikkel-tafsing nedenfor.
NORSKE VISER
Nye gjensyn med Siri Nilsen er alltid like fint. Jeg blir ikke lei og vil helst gi henne en klem for at hun skriver så vakkert. Er utrolig hvordan musikk fanger poesi og følelser på en måte som griper tak i innsiden og hjertet, og får meg til å gråte uavhengig av om det berører meg personlig i dette øyeblikket.
Jeg har blitt stor nå, men skriver fortsatt brev, til en som ikke svarer.
ANSVAR – OMSORG?
Jeg leste en nydelig liten tekst om ansvar i en bok av Bo Jacobsen om Eksistensiell psykologi her om dagen, og vil gjerne dele noen av tankene hans med dere. I dagens samfunn er ansvar på mange måter et negativt ladet ord. Mange skyr det som pesten, for individualisme og frihet rangeres høyt på listen over ting vi verdsetter her i vesten for tiden. Men hva er egentlig ansvar?
I ordet ansvar ligger det en idé om å svare på et krav eller fordring som omverdenen stiller til oss, og i hverdagen snakker man gjerne om å ha ansvar for noe eller noen. Mange deler ansvar i tre deler; ansvar for noen, for verden, eller for sitt eget liv. Men hva vil det egentlig si å ha ansvar for noen? Det kan være tyngende, det kan være belastende, og det kan innebære at man ikke kan gjøre akkurat som man selv vil til alle tider. Man må kanskje tilpasse seg sine venners lyster, ta hensyn til mammas følelser, eller inngå kompromisser med en kjæreste. K. E. Løgstrup beskrev ansvar som at man tar vare på den andres liv, eller at man holder noe av den andres liv i sine hender, mens Gabriel Marcel beskrev det som å være tilgjengelig for den andre. Det handler i så fall om en holdning og egenskap man skal utvise ovenfor dem man bryr seg om.
Ansvar er på mange måter uadskillelig fra omsorg, som innebærer å oppleve interesse og bekymring for en annen. Det er kilden til menneskelig ømhet. Det handler om at noen betyr noe for en, og motsetningen er likegyldighet og apati. Omsorg handler ikke om å presse noen til å inngå i en relasjon på den måten man selv mener er riktig – det være seg om man mener det krever at man snakker om sine problemer og følelser, eller gjør bestemte ting sammen – det handler om å respektere vedkommendes ønsker om å ville noe annet enn en selv. Det handler om å ville den andre vel. Å nære omsorg og ta ansvar er således en tosidig handling: man gjør noe for den andre, óg man lar den andre få være i fred og utfolde seg. Det er altså gjøren og væren på samme tid.
Omsorg er et grunnleggende trekk ved menneskelivet; vi fødes til omsorg og vi kan ikke leve uten. Det er kanskje nødvendig å klargjøre begrepet i dagens samfunn, da det er blitt relativt utvannet, og mange anser det som en av vår tids store mangelvarer.
Menneskelig kulde, apati og ikke-engasjement er fremtredende trekk ved vår epoke i følge en del teoretikere. Jeg kan på mange måter si meg enig i det. Man treffer forunderlig mange varme, omsorgsfulle, og gode mennesker på sin vei, men det er noe kynisk som merkes i stemningen i kulturen, og kanskje særlig i den allmenne oppfatning av kjærlighet og forhold. En økning i one-night-stands og ekstremt kortvarige relasjoner er et simpelt eksempel på det. Mennesker er blitt mer utbyttbare for hverandre, men det er vel ikke annet enn en naturlig konsekvens av individualismen, kapitalismen, og konsumentkulturen vår.
Et annet eksempel på de fremtredende trekkene, er hvordan ordet omsorgsyrke har fått en bitter og billig ettersmak. Det er ikke høystatus å være omsorgsarbeider i Norge i dag. Hah. Det er faktisk et av de mindre respekterte yrkene her til lands, noe som blant annet bekreftes av lønnen. Men, det betyr ikke at det ikke har verdi for alle de tusenvis av mottakerne, eller at det ikke beriker livet til de menneskene som velger å gjøre det å bry seg om andre til sitt levebrød.
Fravær av ansvar, og omsorg, innebærer stort sett fravær av de helt nære, intime og trygge relasjonene som er så nødvendige for oss mennesker. Tilhørighet er et grunnleggende behov for vår art, og tilhørighet kan vanskelig oppnås om man ikke vil ta vare på selv. Psykiske lidelser blomstrer som aldri før, og depresjoner rammer f. eks særlig mange unge menn som nærmer seg 30 i dagens Norge. Frihet er veldig morro, men ensomhet er vår tids epidemi, og sånn sett synes jeg litt ettertanke hva angår ansvar og omsorg passer fint på en regnværstung torsdag. Noen sier at jo mindre du bryr deg, jo gladere blir du. Vel, det kommer nok an på hva det er du skal la være å bry deg om.
Man tar vare på den andres liv, for man holder noe av den andres liv i sine hender.
