Pia Hysj

Eksamenstiden bomber for øyeblikket alle sosiale medier med depressive statuser, og folk er tydeligvis lykkelige for at det er dårlig vær. I know how you feel! Etter ukesvis med ark og diverse svarte kruseduller føler man seg som en seig zombie: man er ikke lenger den spretne, rosa og glinsende bademadrassen man en gang var. Lufta har forlatt kroppen. Det er en feiende flott opplevelse å ta seg en dusj, og du får adrenalinkick av å lage rastafletter på hele hodet. Hva som helst! Bare ikke ett sekund til med den boka (som for så vidt var kul for 300 sider siden)!

Ensformighet er ofte kilden til at vi mister motivasjonen og begynner å kjede oss. Sansene våre trenger varierende stimuli for å fungere optimalt, så kjedsomhet kan på en måte ses som en adaptiv mekanisme som sikrer at vi kommer oss opp, ut og igang. Vi liker ikke å kjede oss, så da gjør vi gjerne no – vi pøser på med en eller annen ny aktivitet. Denne mekanismen er likevel ikke en vi ønsker velkommen med åpne armer når vi forsøker å gi jernet før eksamen. Utdanningssystemets opplegg tar ikke hensyn til jakten på varierende stimuli, så da er det kanskje ikke så adaptivt mer…

Hvordan i all verden skal man hanskes med manglende motivasjon, når kroppen er skrudd sammen så man blir fysisk uvel etter for mange timer med samme dørgende kjedelige aktivitet? Når begrepet maur i rompa tas til neste nivå, og du egentlig har mest lyst til å spy i vinkler? Jeg kommer med noen personlige tips lenger ned, men la oss nå først se litt på motivasjon generelt sett:

Man kan mer enn gjerne ta for seg motivasjon på et overordnet plan. Motivasjon er nemlig et veldig interessant fenomen når man ser det i sammenheng med samfunnet i sin helhet, og jeg syns av den grunn dere skal se den 10 minutter lange filmsnutten nedenfor! Den knuser alle teorier om et menneske som først og fremst er økonomisk motivert. Den viser hvordan vi motiveres av noe så merkelig som frihet, mestring og autonomi! Hvordan produksjonen øker av den slags, og at den i mange tilfeller reduseres av økende pengebelønning – svært spennende. Jeg lover. Det strider i mot tidligere teori som på mange måter har lagt grunnlaget for strukturen til diverse samfunnsinstitusjoner.

Man kan også si noen simple ord om hva motivasjon er: det som får oss til å gjøre noe. Det som fører til handling ut i fra en årsak og et mål.

Innen den humanistiske tradisjon mener man mennesket er iboende motivert til å sosialisere, prestere, være til nytte for andre, og være aktive. Man antar i denne sammenheng at mennesket har en rekke medfødte behov, og Maslow utviklet den populære behovspyramiden, som inneholder de mest grunnleggende av dem: 1. fysiologiske behov, 2. trygghet og sikkerhet, 3. kjærlighet og sosial tilknytning, 4. anerkjennelse og positiv selvoppfatning, og 5. selvrealisering. Vi begynner alle på bunnen, og folk som er så priviligerte som oss her i Norge, har muligheten til å strebe etter de sistnevnte. Det er likevel en del individuell variasjon, noen kan f. eks oppleve et behov som mer presserende enn et annet.

Professor Steven Reiss studerte over 6000 mennesker, og fremla en teori som hevder at all menneskelig atferd styres av 16 grunnleggende behov/ønsker – disse varierer i mengde og styrke hos ulike personer og er sånn sett tett linket til personlighet: behov for å spise, behov for sex, behov for å få og oppdra barn, behov for fysisk aktivitet, behovet for å bli akseptert, behovet for å lære, behov for å være lojal ift tradisjonelle verdier i ens kultur, behov for sosial rettferdighet (idealisme), behov for individualitet og uavhengighet, behov for struktur og forutsigbarhet, behov for å påvirke andres vilje (makt), behov for å samle, behov for sosial kontakt, behov for status, behov for trygghet, og behov for å hevde seg/slå tilbake/vinne. Ulike kombinasjoner av behovene kan danne 6,000,000,000 ulike personlighetsprofiler, og en Reiss-profil (test) skal kunne hjelpe en person til å bli bedre kjent med seg selv, og finne frem til hva det egentlig er man ønsker seg, og hva som motiverer mest. Man mener slik innsikt kan øke både selv-aksept, og evne til å akseptere andre.

Teorier om behov forklarer likevel ikke fenomenet motivasjon godt nok. I den sammenheng er Vygotskys sosiokulturelle perspektiv og tanker om at vi blir motivert som et resultat av det sosiale samspillet, forventningene som omgir oss, og den kulturelle konteksten vi deltar i, relevant. Det å oppleve at noe man skal gjøre/lære har sammenheng med livet generelt sett; at det gir mening, er svært motiverende for oss. Mange er også enige om at et godt miljø, der man blir verdsatt og sett av andre engasjerte mennesker, oppleves som motiverende i seg selv. Vi er tross alt det meningssøkende dyret. Man kan umulig se på mennesket som en læremaskin adskilt fra den sosiale konteksten.

Forskere skiller gjerne mellom indre og ytre motivasjon: det å bli motivert av selve handlingen (man opplever interesse/glede/tilfredshet når man gjør noe) versus det å bli motivert av noe man kan oppnå ved å utføre handlingen (målet er noe annet enn selve aktiviteten: status, ros, materielle goder etc). Noen er motivert til å prestere. Det å prestere (i henhold til en eller annen gitt standard) er da en positiv opplevelse i seg selv (en type indre motivasjon som ikke er rettet mot en belønning). Videre skiller mange mellom det å bli motivert fordi man vil ha noe, versus det å bli motivert fordi man vil unngå noe. Innen en forskningstradisjon (Nevro-Lingvistisk Programmering) mener man at mennesker har mer av den ene eller den andre typen motivasjon, og at det er veldig fruktbart å kartlegge hvilken type man selv er (eller f. eks hvilken type ens ansatte er).

Om jeg skal se tilbake på meg selv og hvordan ting har vært i eksamenstider vil jeg si jeg har vært drevet av for mye ytre motivasjon (karakterer og jobbmuligheter som ligger langt frem i tid), og at jeg har vært motivert for å prestere (da jeg er en ganske prestasjonsorientert type – jeg nyter det i seg selv). Ytre motivasjon er i følge forskningen mer sårbar enn indre motivasjon, og indre motivasjon fører til bedre resultater, så å være indre motivert er noe å sikte på. Men, det å være indre motivert i eksamenstid tilhører desverre sjeldenhetene – skulle jo ønske jeg nøt hver eneste bokstav, detalj, og side, under press – men det er kanskje vel mye å håpe på, da ensformigheten ofte er så overveldende at man kan besvime av mindre.

Heldigvis har de fremtidige målene vært veldig meningsfylte for meg: jo viktigere målet er for en selv, jo sterkere motivasjon, kraft, styrke og utholdenhet på vei fremover. Jeg har også hatt en sterk interesse for det meste av stoffet jeg har skullet igjennom: bonus nummer to.

Ting som har funket for meg er:

1. Å heve blikket – minne meg selv på hvorfor jeg driver med det jeg driver med, visualisere ønsket tilstand, og presse frem tanker om alt som er positivt ved min tilværelse, og hvor heldig jeg er.

2. Variasjon og inspirasjon – å studere på så varierte måter som mulig: lage tankekart, lese, skrive notater, snakke, og samarbeide med andre. Å omgås engasjerte og målbevisste medelever/professorer.

3. Å være tilstede i nåtid – selv om jeg hever blikket må jeg ikke bli for oppslukt i å planlegge for langt frem i tid. Ting blir ikke alltid som jeg forventer, så det beste er å fokusere på at jeg gjør en god innsats akkurat nå.

4. Struktur – å gi full gass i perioder, og å ha avgrensede pauser. Det beste er å ikke være pålogget noe som helst mens man arbeider – jeg bruker det heller som belønning f. eks én gang i timen. Da er jeg mer effektiv.

(Dette gjelder for så vidt alle i følge forskningen på bla multi-tasking til dags dato).

5. Å kvele bekymringer, grubleri, og negativ analyse hver gang det melder seg – det distraherer oss fra de overordnede målene våre, og vi roter oss inn i negative tankespiraler.

(Hvis angsten for å mislykkes er sterkere enn ønsket om å lykkes vil man vegre seg mer for å starte, og føle seg mer hemmet underveis).

6. Konkurrer mot deg selv, ikke andre. Det spørs jo selvfølgelig på hva det er du driver med, men i mitt tilfelle opprettholdes motivasjonen lenger dersom det er mine egne prestasjoner jeg hele tiden søker å overgå.

(Det skal også sies at sosial sammenligning, generelt sett, er kilden til forferdelig store mengder menneskelig misnøye).

7. Å sette overkommelige mål, og å lage delmål. Det er ikke fruktbart å sikte på stjernene dersom du ikke har lyst, forutsetning, tid eller ressurser til å lage en rakett og fly dit. Nyt i tilfellet heller livet på annet vis!

Det er dine valg. Du velger ditt liv. Så heldig er du!

Se forresten denne filmen om det upassende og utdaterte utdanningssystemet i samme slengen! Utrolig bra og opplysende (vet ikke hvor motiverende den er, men den motiverer i alle fall meg, ved at den inspirerer):